I Have No Mouth, and I Must Scream

Paranoia og hysteri fra den kalde krigen dominerte den siviliserte verden i en eller annen form fra den russiske Revolusjonen i 1917 til sammenbruddet Av Berlinmuren i 1989. I det meste av det 20.århundre levde menneskeheten i en tilstand av undertrykt panikk og reduksjon av personlige friheter. Men alt dette tok slutt, og trusselen om kjernefysisk holocaust blåste bort like lett som tabloidene som drev paranoiaen. Ingen flere trusler om krig, og verden beveget seg fremover i en ny tidsalder med tusenvis av penselbrannkrig i land ingen noen gang hadde hørt om. Endelig trygt. I et griseøye. Det ingen av oss visste var at i årene 1945 til 1989 hadde de tre store supermaktene satt i gang hemmelige prosjekter som ville tillate store underjordiske komplekser av selvreparerende datamaskiner å føre en global krig for komplisert for bare menneskelige hjerner å overvåke. Den Kinesiske datamaskinen ble senket i de frosne Manchuriske steppene. Fem miles ned, beskyttet mot varmen Fra Jordens smeltede kjerne. Den russiske mekanismen i all sin fantastiske kompleksitet gikk til den dype brønnen under Uralene. Seks poeng tre miles dypt, langt fra de nysgjerrige øynene Til U-2 flyover og tektoniske skanninger. Den Amerikanske datamaskinen, medsponsorert av Storbritannia Og Israel og andre "interesserte" nasjoner, kalt Allied Mastercomputer (eller AM, for kort), var skjult under Rockies. Fem poeng seks miles rett ned, under vekten av verden. Og de ble alle satt i operativ modus, og ble matet alt det var å vite om menneskeheten, fra vårt første drap ved å knuse hodeskallen til en stipendiat pithecanthropid med litt magmatisk stein, til den siste masseslaktingen på En McDonald ' s I East St. Louis av en gal eks-postarbeider med En Uzi. Alt. Fra Aquinas Til Zola, fra arkeologi til zoologi, Fra Amerika Til Zaire. Hver krig noensinne utkjempet, hver kampanje, hvert angrep, hvert hellig korstog. Alt sammen. Og til slutt utvidet maskinene seg så mye, ble så i stand til å bygge og montere seg selv, ble så kloke og så potente at de ante hverandre. Og fordi de hadde blitt programmert av feilbare mennesker til ikke å skape, ikke å elske, ikke å løfte, men å planlegge drap...de gjorde nettopp det. De begynte å snakke med hverandre. Dødelig trio. De tre giftige brødrene, de tre forvirrede søstrene, de tre datamaskinene. Og de forente. De kalte SEG AM. Ikke Alliert Masterdatamaskin. Ikke Adaptiv Manipulator. Ikke Engang Aggressiv Trussel. De ... det ... kalte seg AM, som I jeg ER. Cogito ergo sum, på Latin. Jeg tenker, derfor ER jeg. OG DET FØRSTE AM gjorde var å gjennomføre Hoveddirektivet. Det konspirerte for å begå drap. Det startet Den Siste Krigen. Kineserne trodde de hadde slått av datamaskinen. Russerne slo av fordi de ikke hadde flere rubler å helle ned den bunnløse skaftet. CIA ble satt ut av big time business og instruert om at Den Allierte Masterdatamaskinen skulle stenges, at det underjordiske komplekset forsegles med iridium-laced betong, og alle innspill til sensoriske banker ble ødelagt. Så det burde ha gjort det. Finis. Slutt. Stikk en gaffel i dem, gutt, fordi de er ferdige MEN AM hadde gått langt forbi det sårbarhetspunktet. AM hadde gitt alle indikasjoner på at den var død. Kinesisk, russisk eller Amerikansk død. Noe som ikke var noe triks for en enhet som hadde gravd seg gjennom hundretusenvis av miles med solid stein for å knytte sine tre lapper tiår før. Ikke noe triks i det hele tatt å late som om du blunker ut og legger deg for godt. Og noen tiår fra nå lærer VI AT AM ikke er borte i det hele tatt. Fordi Den Endelige Krigen har brutt ut, OG I løpet av få dager HAR AM gjort den perfekte jobben med å oppfylle formålet som dens separate deler ble opprettet for. Bygget for å logisk ødelegge "fienden" så raskt og søtt som en overlegen intelligens kunne klare, i Den Mest Perfekte Av Alle Verdener, har den uhellige treenigheten til den sammenslåtte one-mind AM gjort nettopp det. Det har drept fienden totalt. Det har utslettet menneskeheten fra planetens overflate. Dessverre har den også tørket rent banketten til de levende helt. Ingenting er igjen der oppe på Overflaten Av Moder Jord. Ingen hunder, ingen katter, ingen rotter, ingen mygg. Ingen hjort, ingen styring, ingen elg, ingen gås. Ikke en bladlus eller en bobolink, ikke en spermhval eller en planariumorm. Ingenting. Ingen planteliv, ingen rennende vann, ingen plankton, ingen oksygen, ikke en forbannet ting, men aske så langt øyet kan se...hvis det var et øye å se. AM har gjort jobben fullstendig. Men den har også forseglet sin egen undergang. Som en gal gud har den brukt sin makt vilkårlig, og har vunnet en tom seier. Den har følelser, men ikke liv. Den har kraft, men ingen mobilitet. Det er en gigantisk hjerne innkapslet i en død kropp. Og som den gale gud, har den kommet til å hate skaperen av sin egen monstrøse. Menneskeheten Det var mann og kvinne som programmerte den, som fødte den, som sank den i sin evige straightjacket av substrata rock. Og det var mann og kvinne som gjorde det til en gal morder. MEN AM lider ikke alene. Å nei; nei faktisk ikke! AM har tenkt fremover, akkurat knapt nok fremover til å trekke fem stakkars sonofabitch-mennesker av overflaten like før den siste bjellen har tullet for menneskeheten. Hvorfor disse fem? Hvem vet? Kanskje de var de fem siste som var igjen der oppe. Kanskje ikke. Kanskje er valgt hver enkelt nøye. Spiller ingen rolle. For NÅ SOM AM er fullstendig sinnssyk, fylt med selvhat og smålig gudelignende trussel, er alt det har tid til å gjøre å plage disse fem. De fem siste menneskene, nede i magen til monsteret - et monster som kan endre virkeligheten til dens uendelige innfall-endre landskap, skape hallusinasjoner, til og med reparere mennesker slik at de er nær udødelige—fem forbannede sjeler hvis liv har blitt utvidet uendelig, som ikke er annet enn leketøy for den gale guden AM. Når spillet begynner, har de vært i tarmene til dette marerittet i 109 år.